Herlige Argentina – innom Uruguay – tilbake og hjem til full stopp!

Skrevet av Anders.

Så her kommer endelig det etterlengtede og etterspurte siste blogginnlegget fra turen vår! Bolivia opplevelsen var skuffende, og det forrige innlegget var en smule negativt… Men, opplevelsene i Argentina og Uruguay var fantastiske, en veldig god avslutning på turen!

Etter litt grenseovergangstrøbbel i Bolivia kom jeg meg endelig ned til Buenos Aires i Argentina. Det var en god del trøbbel på grensen, men det skal jeg ikke gå nærmere innpå nå! Jarle valgte etter Salt Flats å reise til grensen ved Chile og over til Argentina fra der til Salta og deretter Iguazu Falls.

Jeg reiste sørover med en argentiner, en colombianer og to uruguaynske – ingen av disse kunne engelsk og min spansk er begrenset! Så det gikk mye i kroppspråk og svært, svært hakkete samtaler på gebrokken engelsk og spansk! Men nedover gikk det, og jeg betalte halvparten av prisen for bussen ved hjelp av den argentinske som tydeligvis hadde gjort dette før!
At bussen var ulovlig og ble sjekket et par ganger gjorde bare turen litt mer spennende…

Vel fremme i Buenos Aires slo jeg med ned på et hostel jeg endte opp med å like svært godt; B.A. Stop Hostel. Her ble jeg godt kjent med folkene som bodde der og de som jobbet der. Jeg trivdes så godt at jeg ble værende der alle nettene unntatt en i Buenos Aires!
Ettersom hukommelsen har blitt litt svekket tar jeg bare en rask oppsummering fra hva dagene gikk til:
- Bocas Junior fotballkamp – en helt episk opplevelse! Argentinerne vet hvordan de skal feire, Bocas Junior vant seriemesterskapet og dette ble virkelig feiret på skikkelig vis! Tilskuere møtte opp gode 3 timer før kampstart, lagde liv i gatene og utfor stadion, det før fyrverkeri før, under og etter kampen og stemningen var helt fantastisk. Dansing, synging og hopping gjorde at stadion ristet til tider!!! Jeg ble hektet og endte opp med å benytte en anledning til for å gå på kamp, koste hva det koste vil!
- Maten – Maten i Argentina, da snakker vi mye om kjøttet, er fantastisk godt! Alt det gode kjøttet jeg hadde, med en passende hvit – eller rødvin til gjorde matopplevelsen i Argentina utrolig god. Skal du reise til Argentina, så reiser du ikke hjem igjen uten å ha prøvd noe av maten de har å tilby!
- Utelivet – Utelivet i både Argentina og Uruguay er noe for seg selv! Her startet en å drikke kl. 11 på kvelden, går ut på klubber kl. 2 – 3 og kommer hjem til soloppgangen rundt 6-7-8 alt ettersom! En slik natt tar på, men er veldig minnerik! Jeg måtte hvile fra kl. 8 – 10 på kveldene for å holde ut på slike netter!
- Folk jeg møtte – Jeg møtte utrolig mange kjekke folk i både Argentina og Uruguay, og har nå noen venner og kontakter fra Argentina, Uruguay, Colombia, Australia, USA, Brasil og Tyskland – ikke verst bare det! Utrolig kjekke folk å møte
Byen Buenos Aires – Buenos Aires har veldig mye forskjellig å by på; alt fra antikke markeder til nymoderne klesbutikker til fantastisk store bokbutikker til flotte kjøpesentre og kulturrelaterte plasser og bygninger – de har det en storby trenger! Jeg falt spesielt godt for det antikke markedet der jeg stort sett kjøpte halvparten av julepresangene mine i år! Gamle reklameplakater, gamle musikkplakater for gig’s, til gamle gjenstander som telefoner, mini – kjøleskap m.m. Utrolig mye kult!

Jeg var også innom Uruguay i 3 dager og 2 netter. Jeg reiste opp til hovedstaden Montévideo og møtte her noen utrolig sjekke folk, nøt noen dager i gamlebyen og hadde en fin dag på stranden, veldig herlig og avslappende! Vi hadde barbeque og ble som regel oppe til langt på natt! Da jeg gikk til sengs kl. 2 den ene natten var dette tydeligvis tidlig ifølge de andre… Vel vel!
Jeg hadde også en utrolig god hamburger liknendes sak i Uruguay, som jeg i dette øyeblikk ikke husker navnet på! Men god var den, og finnes bare i Uruguay! Dette er noe du ikke vil gå glipp av om du reiser dit!
Da jeg reiste over med båt til Uruguay havnet jeg også på 1.klasse og fikk champagne da jeg kom om bord – følte meg som prinsen selv der en stund etter 4,5 mnd med en relativt primitiv livsstil!

Vel tilbake i Buenos Aires igjen nøt jeg de siste dagene med blant annet det jeg har oppsummert ovenfor.

Vi har hatt 142 dager – drøye 5 måneder med utrolig mange opplevelser. Det er slik at jeg kan fortsatt ikke svelge alt, til tider føler jeg nesten ikke at jeg har vært på en slik tur for det føles nesten litt uvirkelig! For min del endte jeg opp med å besøke 15 land på disse månedene, x antall byer og har opplevd så hinsides mye at det ville blitt en bok utav og skrevet alt! Eller en blogg, slik vi har skrevet underveis.. Det har blitt litt labert med bloggskriving noen ganger, mens andre ganger har det vært bedre; men reiser du slik vi har gjort blir det fort slik – prøves det selv forstår du hva jeg snakker om!
Vi har hatt en meget, meget opplevelsesrik og fin tur, møtt utrolig mange kjekke mennesker og har nå noen venner for livet fra forskjellige plasser i verden! Dette anbefales til alle!

Er det noe vi, eller hvertfall jeg kunne forandret, så er det å ikke ha forhåndsbestilte billetter, det ble litt hastverk noen plasser; f.eks. om en liker en plass vil en kanskje være der lenger. Det ble litt mye reising til tider, som kan ta på. Utenom det hadde jeg LETT gjort dette om igjen! Å reiser som backpacker er utrolig kult!

Nå går livet videre da, jeg måtte fort komme tilbake til mitt gamle jeg ettersom jeg begynte å jobbe 2 dager etter jeg kom hjem! Nå måtte plutselig pengene rulle inn istedenfor ut! Det var godt å komme hjem igjen å møte familie å venner, det syntes vi begge

Det neste som skjer i våre liv nå er at Jarle reiser til militæret 7. Januar, og blir borte i 1 år. Jeg reiser mot varmere strøk sammen med Gemma den 19. Januar, da jeg flytter ned til Australia! Skal bli utrolig kjekt!

Dette blir da altså siste blogginnlegg for våres del, jeg vil takke for alle som har følgt oss og lagt igjen kommentarer det har vært gøy å skrevet om alle de kjekke og sprø tingene vi har sett og opplevd på den episke turen vår!

Hadegodt

Bolivia – en eneste stor skuffelse

Skrevet av Anders

En uke har så vidt gått i Bolivia, og jeg kan ikke si at det har vært fullpakket av gode opplevelser – for min del. Problem etter problem – dag etter dag, det skal bli godt, mildt sagt, å kommet seg til Argentina, og ut av dette lite velutviklede, korrupte landet der de ikke verdsetter turister på noen som helst måter.

Vi hadde et par fine dager i La Paz før vi ville videre til Salt Flats og Uyuni. Jeg bestemte meg for å ta buss, billig og greit, mens Jarle gikk for å ta fly som er en del dyrere. Bussen skulle i utgangspunktet gå onsdag kveld, mens Jarle skulle fly ut fredags morning, slik at vi kunne starte en Salt Flats tur samme dag. Dette var ikke like enkelt, på grunn av veiblokkeringer over hele landet gikk ikke bussen min, men ble heller utsatt en dag. Og så en dag til, så fant de ut at de kunne kjøre en alternativ rute, som er vesentlig lenger. Bare det faktum at de kan blokkere alle hovedveiene i hele landet er latterlig, helt sprøtt! Ingen kommer seg noen veier, fordi veiene er blokkerte, lever vi i 2011?

For å skru tiden fram, for så å gå tilbake etterpå; jeg sitter nå på busskontoret på grensen til Argentina. Bussen skulle gått for 3 timer siden, men gjett hva? Veien er blokkert, så de kan ikke med sikkerhet si når bussen vil gå! Jeg spurte klokken 10 med den fantastiske spansken min når bussen ville gå, da sa de om en time ca. En time senere spurte jeg igjen, da var det bare en times tid venting. Jeg spurte nå nettopp, og da trodde de muligens at bussen kunne gå kl. 6 i kveld. Er det mulig å få noen skikkelig svar, eller få orden på dette galskapet? Folk på bussen mister fly pga. at ingen får skikkelige svar. Det er slik jeg har fått inntrykket av at det fungerer her; de gir egentlige ikke blanke f… i når bussen går, og gir bare noen svar ut fra hva  de tror uten at noen ting sjekkes opp, de har ikke engang kontakt med mannskapet på grensen, som er  blokkert! Det er temmelig frustrerende å sitte her på grensen, i en by som henger godt tilbake i tid, uten å vite når jeg får komme meg videre.

Så tilbake til den andre bussturen fra La Paz. Jeg møtte opp litt før bussen skulle gå (bussene går ALDRI på tiden, helst en halvtime – time etterpå), og slo av en liten prat med de andre som ventet. Stemningen var ikke den aller beste, og jeg sa til en tysk jente og en australsk herremann at jeg hadde en dårlig følelse om denne bussturen. En følelse som skulle vise seg å være korrekt. Nå skal det også sies at jeg har en dårlig følelse foran hver busstur; en er nærmest heldig om det ikke skjer noe underveis! Det går alltid i 970 km/t, og alltid hakket for fort over de skarpe humpene, det blir uansett et par stopp for å sjekke om bussen i det hele tatt vil komme seg frem underveis. Motorproblemer, punkteringer og bussjåfører med null mekanisk innsikt gjør at det ikke er like lett å komme seg fra a til å noen ganger.

Bussen vår tok av kl.8.30 fra La Paz, halvannen time etter den egentlig skulle gå, og det gikk fint for seg i starten. Helt til jeg våknet kl. 7 neste morgen av at vi stod i ro. Vi hadde punktert, og dette tok latterlige 3 timer å fikse! Ikke nok med det, etter å ha kjørt 20 minutter stoppet vi igjen, punktert. Nå ga bussjåføren tydeligvis faen, og kjørte på felgen noe som er direkte farlig å gjøre med en buss! Men vi kjørte på, og det neste som skjedde var veldig overasskende; vi ble stoppet igjen, og her kom Jarle inn på bussen for å hente meg! Så ikke den komme for å si det slik, bussen var flere timer for sen for Salt Flat turen, men her kom de og hentet meg, hyggelig Trodde jeg… Jeg ble med noen timer inntil sjåføren ville ha GODT betalt, noe jeg ikke gikk med på. Jeg ville tilbake til Uyuni på denne turen, mens resten av gruppen kunne tenke seg å stoppe i Chile. Tingen var at dette var en rundturbillett, så valget var mitt. Ville jeg tilbake til Uyuni, skulle jeg få lov til det. Men ikke ifølge sjåføren, han skulle ha ekstra betalt. Etter mye fram og tilbake og diskutering på høyt plan med hjelp fra spansktalende, endte det opp med at vi fant en sjåfør som ville kjøre meg tilbake til Uyuni etter en halvdagstur. Guiden vår ville ha ekstra betalt for å ha tatt meg på en halvdagstur, jeg ga han ikke et øre. Guiden tilbudte å finne andre sjåfører som kunne kjøre meg hjem, men det hjelper ikke stort når han sier til hver enkelt sjåfør at de ikke skal ta meg med. Dette var noe de andre i gruppen, som snakket spansk, overhørte. Jeg kunne slått til guiden der og da, men trakk meg heller tilbake, og fant en annen sjåfør som guiden ikke hadde rukket å snakke med enda. Jeg fikk til en avtale, og ble med hjem for en halvdagspris, noe som var rimelig.

Så det endte med en halvdagstur for meg, jeg er ikke interessert i å betale mer enn andre for en 3 – dagerstur. Jarle hadde allerede betalt og gikk på 3 – dagersturen. Så vår første splittelse var et faktum etter 4,5 måned i sammen. En utfordring å være helt alene også, men det går relativt fint, vi skal møtes i Buenos Aires om ikke alt for lenge.

Turen gikk tilbake til Uyuni, og her så vi en bil som stod i ro. Sjåføren vår stoppet, og hoppet ut for å hjelpe. Det som skjedde videre var også veldig unødvendig; sjåføren viste tydelig at han ikke hadde peiling på hva som var galt med bilen, og prøvde å starte den flere ganger uten hell, kikket litt under panseret for å se etter noen feil, men dette også uten hell. Han gikk så langt som å ta ut batteriet fra vår bil, og hive dette i den andre bilen, uten at dette hjalp. Det som var situasjonen her var at det var 11 personer midt ute i Salt Flats som begynte å fryse (solnedgang), to babyer og en eldre herremann. Det viktigste var vel å få alle tilbake, og heller komme tilbake til bilen senere, eller få en annen til å taue bilen? Nei, sjåføren vår ga seg ikke, han drev på i 1 time med alle mulige desperate forsøk på å få bilen i gang, til en lastebilsjåfør i gruppen vår sin store fortvilelse; han prøvde å hjelpe sjåføren, som nektet å ta imot hjelp. At lastebilsjåføren ikke kunne spansk hjalp lite, sjåføren vår var sta og ga seg ikke før etter 1 time, der vi alle hadde tryglet han om å begynne å kjøre folk hjem og komme tilbake til bilen senere. Han ga etter, og kjørte alle, stemmer det, alle 11 i en Toyota Land Cruiser, tilbake til byen. Etter en god time med latterlige forsøk på å få i gang bilen, det kunne til og med jeg som ikke har all verdens med mekanisk innsikt se.

Uyuni er en liten by som ikke har for mye å by på. Jeg kom meg på bussen dagen derpå for å komme meg til Sucre, en større by. Det var to bussturer for å komme seg til Sucre, begge i en fullstappet buss med stinkende lokale. Mener ikke å skrive det på en stygg måte, men det lukter ikke godt i de bussene på noen som helst måte, en wünderbaum hadde ikke vært feil tror jeg!

Jeg kom meg til Sucre fortsatt hel, men det var et par stopp på veien da det gikk litt i raskeste laget over humpene. At et par busser i uken kollapser er jeg ikke i tvil om, er ikke mye å hente i demperne på bussene!

Sucre var en koselig by, men jeg var bare der en dag, var ikke mye å gjøre her heller og helt ærlig; jeg begynner å bli dritt lei av hele Bolivia, måten ting fungerer på og måten de lokale hele tiden prøver å ta mer penger fra deg enn det som er normalt irriterer. Jeg snakket med en del andre backpackere på hostellet i Sucre, og samtlige hadde hatt dårlige opplevelser og problemer med guider på Salt Flats. Ikke nok med det, samtlige følte seg ikke velkomne i Bolivia generelt, og følte at de lokale helst ikke ville ha noe med turister og gjøre. Bolivia har en utrolig lang vei å gå.

Bussen til Villazon, grensen til Argentina, gikk kl. 7 på kvelden. Rettere sagt; skulle gått kl. 7 om kvelden. Her kom vi oss nok en gang av gårde en time etterpå, jeg er vant til dette nå og tar meg ikke særlig nær av det lenger. Vel fremme i Villazon skulle det være en 3 timers venting, før bussen skulle gå videre, men her sitter jeg da, sammen med et utall andre, og har ikke en anelse om bussen går i dag, i morgen, om den går i det hele tatt eller hva som skjer. Da jeg hoppet av bussen var jeg urutinert; jeg takket ja til en taxisjåfør som spurte om han skulle ta meg til grensen. Det var en 2 minutters tur, noe som vanligvis ikke ville være mer enn 1 – 2 bolivianos, men jeg måtte ut med 5 bs fordi jeg, så klart, ikke kunne vite hvor langt det var til grensen og avtale en pris på forhånd. Her skulle jeg ha sjekket opp på forhånd, og ikke avtalt pris før jeg kom frem, så den går på meg. Men det viser igjen hvordan de ønsker å bare ta så mye penger fra deg som mulig, og benytter hver en mulighet de har til dette. Har du ikke peiling på hvor langt det er til en plass, eller kjenner til området og hva ting koster, ender du opp med å betale dobbelt så mye og vel så det.

Alt som foregår i Bolivia for tiden er latterlig. Hvordan kan de stenge hovedveier slik de gjør, over en uke, uten at regjeringen griper inn? Så var det dette med regjeringen da… Hvor er den? En har også politiet som jeg ikke stoler et sekund på, jeg har fått mange tvilsomme blikk under oppholdet her i Bolivia.

Så nok et innlegg blir negativt, men her er det ingenting som er litt positivt for øyeblikket! Jeg er møkk lei av hele Bolivia, hvordan jeg blir behandlet og hvordan ting fungerer; ting fungerer ikke! Det skal bli godt å komme seg til Argentina og Buenos Aires, få slappet av litt i et mye mer utviklet land. Bolivia blir høyst sannsynlig ikke besøkt igjen for min del, om de ikke blir kåret til verdens beste land å bo i en dag. Men det er som å tro på nissen.

Det er også en grunn til at bilene er bulkete her og at en svært sjelden finner en Porsche Cayenne o.l. Folk kjører som om de hadde 10 politibiler etter seg. Biler er bulkete, busser har førsterett på veiene, bilene er mindreverdt, mopeder og syklister er bare insekter uten verdi. Jeg fikk akkurat være vitne til en buss som rygget i en taxi. Ikke nok med det, når han hadde truffet taxien med en god bulk, etter at taxisjåføren banket på bussen og vinket som en galemann, fortsatte bussjåføren å rygge i bilen, og kjørte den likeså godt 5 – 10 meter bakover! Det var heller ikke slik at bussjåføren stoppet og kom ut for å se hva han akkurat hadde forårsaket. Han ga klampen i bånn og kjørte som en villmann bort fra åstedet. Nydelig

Ut i fra mine personlige erfaringer vil jeg fraråde alle sterkt fra å reise til Bolivia, du vil bli lurt og vil komme borti problemer etter problemer om du ikke kjenner landet ut og inn! Om en absolutt vil reiser her vil jeg anbefale La Paz, hovedstaden, her gikk ting stort sett greit, men resten av landet, og de 3 andre byene jeg besøkte hadde ikke annet en problemer å by på. Greit nok, jeg skrur ned forventningene før jeg kommer til mindre utviklede land, land som lever i 3. – 2. verden, men det er en grense for hvor langt ned en kan skru ned forventingene, og for hvor mange utrolig nitriste situasjoner en kan komme ut for i løpet av 8 dager i et land!

Men selv om jeg stort sett har spylt Bolivia og styresettet ned i toalettet i dette innlegget skal sant sies: Landskapet og naturen er HELT fantastisk. Et mer variert og utrolig landskap skal en lete lenge etter!

Argentina next, skal bli godt!!!

Lake Titikaka og Bolivia :)

This slideshow requires JavaScript.

Skrevet av Anders

Etter en fantastisk tur til Machu Picchu var det på tide å rette nesen sørover. Vi skal tross alt helt ned til Buenos Aires, og da har vi dessverre ikke noe valg. Cusco, som var byen vi var i før og etter Salkantay Trek var utrolig fin, og vi likte oss der. Men videre må vi, det er halve vitsen med reisen om en ikke er en backpacker hippie fra 70 – tallet som velger å være igjen mye lenger visse plasser, men som også reiser i flere år… Vi er ikke helt der enda!

Denne gang blir blogginnlegget en smule mer negativt, ettersom vi ikke har hatt de beste opplevelsene de siste dagene, men jeg skal prøve å ikke kjøre det for mye ned i grøfta slik Jarle har gjort i dagboka si, hehe

Neste stopp for oss denne gang var Puno, der Lake Titikaka var det store tiltrekningspunktet. Jeg, personlig, syntes Lake Titikaka hørtes litt halvveis eksotisk ut, og tenkte at vi kanskje kom ned til litt varmere strøk. Den gang ei. På godt stavangersk var det “drittkaldt” i Puno. Tingen er at det er utrolig kaldt om morningene og kveldene, mens varmen setter inn på dagtid. Nå kan jeg også definere kaldt som ned mot 5 grader hvertfall, om ikke kaldere på morning – og kveldstid, temperaturer jeg så absolutt ikke er for komfortabel med etter 25 – 30 + i Sentral – Amerika. Vi hadde en kort, stemmer det, kort 6 – timers busstur ned til Puno. Hjemme syntes vi før at 2,5 time kjøring var langt, nå er 6 – timers bussturer korte! Morsomt hvordan ting forandrer seg

Vel fremme i Puno fant vi frem til hostellet vi skulle bo på, Inca’s Rest. Det var en fin plass, med to bonuser; Te’en stod klar når vi kom der, OG de hadde snop! Ikke feil Vi kom frem i 4 – tiden og slappet bare av resten av dagen. Daniela og Nicole fra Sveits kom også kort tid etter oss, så vi gikk ut og spiste sammen på kvelden. Vi ble anbefalt en restaurant av en lokal kvinne, og gikk der. Kanskje ikke det smarteste valget, maten var ikke den beste vi har vært borti, men mette ble vi og det er det som teller. Prisen var heller ikke noe å løpe fra, 3,5 soles, ca. 7 norske kroner for 3 retters middag

Dagen etterpå var det på tide med litt skype – samtaler for min del, i tillegg til at vi ville sjekke ut byen litt. Jeg fikk snakket med min far og Gemma på morningen som var koselig, og etter dette gikk vi ut. Byen hadde ikke altfor mye å by på, noen gamle bygninger her og der + noen markeder. Ikke noe nytt med det, men det var en fin utsiktstopp over byen og deler av Lake Titikaka som var fin. På kvelden tenkte jeg at jeg likeså godt kunne prøve å samle det som var av folk på hostellet til middag, jeg fikk med alle unntatt 1 Vi ble totalt 7 stykker som gikk ut for å spise; 4 sveitsere, 1 spanjakk (!), og vi 2 norske På restauranten vi gikk til overhørte vi etter hvert ett helt bord med nordmenn! Meget sjelden kost for oss, men nå fikk vi også oppleve forskjellen på hvordan nordmenn sosialiserer seg i forhold til f.eks. engelskmenn, tyskere, hollendere og spanjoler. Det er en vesentlig forskjell, både på høflighet og bare måten å ta kontakt på. Vi prøvde å ta kontakt med dem, høre hvor de var fra m.m. men fikk ikke mye respons. Responsen var at 2 av dem kom bort omtrent 30 minutt senere for å prøve å ta kontakt med oss, vi var da uinteresserte. Det vi har møtt av nordmenn til nå har vært merkelig, og det er rart hvor mye enklere det er å ta kontakt med folk på engelsk og starte en samtale. Høfligheten er også helt annerledes , men det ligger nok mye i kulturen. Hører sjelden en nordmann si: Hei, hvordan har du det? Det hører vi hver dag på hosteller rundt omkring fra internasjonale folk, noe jeg liker og syntes er utrolig fint, jeg får prøve å innføre dette mer i Norge!

Dagen derpå ventet en båttur til 2 øyer i Lake Titikaka, noe vi gledet oss til. Vi satte ut kl. 7 om morningen, og første stopp var etter en halvtime i båt på en flytende øy. Her ble vi tatt i mot av de lokale som vinket, sang, danset, var kledd opp for anledningen og prøvde å gjøre alt så tradisjonelt som mulig. Ikke satt opp for turismen i det hele tatt… Det er greit nok å gå på turistturer, men dette var som å reise på en guidet sydentur der alt var for overdrevet. Guiden vår sa i tillegg at denne øyen kun fikk turister på besøk 1-2 ganger i måten. Det er nok bare tull og tøys, for vi så en turistbåt på hver eneste øy i områder, og disseøyene blir garantert besøkt, om ikke hver dag, annenhver dag! De sliter heller ikke like mye med pengene som andre i Peru kanskje gjør, de hadde kabel tv, radio og virket som om de hadde det helt greit, det var heller ikke langt inn til Puno der de kunne handle mat. Den andre øyen vi var på hadde også fine hus i forhold til byen Puno. Dette var langt fra ekte Peru for oss, det ekte Peru fikk vi sett mer i Colca Canyon i landsbyene som fikk strøm for 3 år siden! Guiden på båten var også ubeskrivelig irriterende der han sa “yes” i hver setning, og gjorde det samme på spansk; “sí” i hver eneste setning! Dette er umulig å ikke legge merke til etter hvert, og ble bare irriterende. Vitsene var uutholdelig tørre, og faktaene var så selvsagte som en får det! Eksempel: Lake Titikaka har mye vann fordi der er en stor innsjø. Å jasså? Sier du det. Og “Gjett om Lake Titikaka er saltvanns eller ferskvanns innsjø? – Ingen svar – Det er ferskvann fordi det har bare 0.01 % salt”. Vel, denne guiden skulle være med oss resten av dagen, så her var det bare å lade opp latter og åpne faktaboksen for her skulle vi le og lære mye! Neste stopp var en litt større øy, det tok en drøye 2 timer å komme her, og vel i land skulle vi egentlig betale, men slapp unna. Tingen er når en kjøper billett til noe her så er det ikke særlig informert om hva dette inkluderer, noe vi også fikk bekreftet ved lunsjtid der vi måtte ut med ekstra 40 norske kroner for lunsj, noe som er dyrt her i dette landet!

På denne øyen gikk vi opp til topps, møtte 70 pensjonerte folk, 20 av disse var nordmenn faktisk. Vi tok litt bilder og diskuterte litt internt hvor lite ‘oss’ dette var. Mer eller mindre en pensjonist tur, der alt gikk i sitt tempo, og hvor alt var satt opp for turismen. Videre til neste øy var det en dyr, kald lunsj som stod på menyen! Det er ikke det samme med kald fisk, ris og stekte poteter! Vi var nokså leie etter dette, og vi la oss for å sove på veien hjem. Vel hjemme var regnet godt i gang, det var temmelig kaldt og vi ville komme oss fort til hostellet. Ikke like enkelt det når guiden ikke finner bussen vår, og vi må vente. Vi tok det hele med et smil, det overrasker oss ikke, vi hadde nok valgt en feil tur her. Men, sant skal sies, dette er den første dårlige turen vi har vært utfor, så det er bra tatt i betraktning de landene vi har besøkt.

På kvelden ventet en middag før vi neste dag skulle krysse grensen og komme oss til Copacabana og Bolivia, noe vi gledet oss til etter 3 fantastiske uker i Peru!

Neste morgen var det også tidlig opp der en ny busstur ventet, denne gang kun en kort 3 – timers busstur, noe vi så frem til Vi fikk krysset grensen, fikk et nytt, kult stempel i passet vårt og fikk det klassiske ‘grense – bildet’, det må til Jeg fikk med en gang følelsen av at dette landet kunne by på litt korrupsjon, politiet kikket merkelig på meg, og sa noe jeg ikke forstod, men jeg gikk videre og alt gikk fint. Det er bare det at en vet aldri hva de kan finne på.

Etter grensen var det bare 8 km til Copacabana, og fremme der fant vi det nærmeste hostellet, og valgte å tilbringe natten her. Ikke det mest oppegående hostellet, og jeg tror jammen vi var alene der, men det gjorde ikke noe, vi fikk et dobbel rom for 15 bolivianos hver, noe som tilsvarer ca. det samme i norske kroner. Det som er morsomt med å reise til mindre utviklede land er at det er som å gå tilbake i tid. Bygningene, veiene, moten, bilene, alt er som om det er skrudd tilbake til det vi så på TV fra 1970 – tallet! Ganske morsomt I tillegg er det billig, noe vi rett og slett elsker! Ingenting er som å betale 1 og 2 kroner for brød, sjokolade, bananer osv. Dette kan dere også det på bildene.

Vi bestemte oss for å ta turen ut i Lake Titikaka igjen, for vi hadde hørt langt bedre ting om den bolivianske siden av innsjøen enn den peruvianske. Vi booket turen med en gang, og gikk ned mot stranden halv 2. Her var det ikke like enkelt å finne frem til selskapet vi skulle ut med, stranden var stappfull av turister og dette ga et definitivt inntrykk av å være i syden, noe dere kan se på bildene, det var nesten litt morsomt her vi var i Bolivia, ikke det mest besøkte landet i verden skulle en tro!

Vi fant etter hvert båten vi skulle på, og satte oss om bord. Avgang skulle være halv 2, men vi kom oss ikke ut før 2 av en eller annen uvisst grunn. Det skulle ta 30 minutt å komme seg til Isla del Sol, øyen vi skulle til, ifølge han vi booket turen gjennom, men dette stemte ikke. Det tok 1,5 time, og båtturen gikk treigt. Kapteinen var heller ikke helt den beste, han bremset ned til 5 knop lenge før han trengte, og vi ble begge litt oppgitte over båtkjøringen under denne turen, men tok alt med et smil, det er det beste har vi funnet ut! Det gikk, igjen, i sitt tempo, og det gikk langt i fra rett frem, men litt sjanglete til hver side. Da vi endelig kom oss til øyen, der båten stoppet motoren 50 + meter før land for å snakke med en på en annen båt, ville de ha betaling for å ha oss i land. Så vi måtte bare spør; hva er vits med å kjøpe en billett til en øy hvor å gå til land er ekskludert? Vi gikk rett forbi begge mennene som ville oss en billett, fordi vi helt ærlig trodde dette var inkludert i billetten som vi betalte litt for, og vi trodde disse ville ha oss til et av deres hostel. Vi fikk etterpå bekreftet av Daniela og Nicole, som vi helt tilfeldigvis møtte på der, at dette ikke var faktum. Vel, vi kunne ikke brydd oss mindre akkurat der og da. Før vi skulle ut på turen fikk vi også beskjed om at vi skulle få en gode 3 timer på øyen. Disse 3 timene ble drastisk skrudd ned til en halvtime, vi fikk så vidt tid til å se øyen! Dette var fordi båten nå skulle tilbake 4 istedenfor 6, og vi måtte kjøpe ny billett om vi ville tilbake senere. Vi fikk hevet i oss en lunsj, og hastet ned tilbake til båten. Det merkelige her var at vi skulle til en ny stopp på øyen, og de sa vi kunne gå der. Men det tar hvertfall 1,5 time å gå der, hvordan skal en få presset det inn på en halvtime? Så vidt jeg vet har hverken Jarle eller jeg superkrefter! Forvirrende og dårlig opplegg. På den neste stoppen skulle de igjen ha betalt for å ha oss i land, vi var ikke åpne for å betale noen ting som helst på dette tidspunktet.

På veien hjem startet alt fint helt til motoren stoppet å funke. Dette er nok ikke noe nytt ettersom de har 2 motorer, og kun bruker 1. Her jobbet kapteinen med å få gang på den igjen, og satte i gang den andre motoren for å holde oss i bevegelse. Men hvem styrte? Uvisst, helt til en av passasjerene måtte gå bak for å hjelpe til med å styre slik at vi ikke gikk rundt i en 360 bevegelse. Denne snille passasjeren som ville styre hadde nok aldri kjørt båt før, for her gikk det hvertfall ikke framover! 360 bevegelsen fortsatte, og han fatte ikke helt at båten svinger motsatt vei av det du styrer den i retning med. Det var forresten en påhengsmotor, ikke ratt. Vi måtte le godt, for det hele ble rett å slett komisk! Vi vurderte en stund å gå bak for å se hva som skjedde og for å se om vi kunne hjelpe med noe, men de ordnet det etter hvert. Ikke det at det hørtes ut som det var ordnet. Det hørtes ut som, fra motorens lyd, om vi kjørte i 570 km/t, men her gikk det jammen ikke mye raskere enn 2-3 knop! Vel fremme i land, etter nok en lang dag i båt, gikk vi opp til hostellet for å slappe litt av. Disse to båtdagene i Lake Titikaka har langt fra vært det beste vi har opplevd! Noe dette innlegge med krass kritikk til det hele muligens uttrykker!

Etter noen timer på hostellet gikk vi ut for å ha litt middag. Vi fant til slutt en koselig liten plass, uten servitører og resepsjonist. Hm… Vi måtte hentemenyer selv, men det var ikke mer igjen. Så, vi gikk utfor for å se menyen som var der, bestemte oss der for hva vi ville ha, og ga beskjed til en mann som så ut til å drive denne restauranten alene hva vi ville ha. Etter litt om og men fikk vi det vi ville ha, samtidig som et par hadde forlatt restauranten fordi de ikke fikk noe service i det hele tatt. Det kan ikke være få som forlater den restauranten hver kveld, for det fantes ikke service! Det var rett og slett sjeldent vi så folk inne i restauranten som serverte! Vel, vi tok det med et smil, det er igjen ikke veldig overraskende at det skjer her. Vi fikk til slutt maten vår, som var god, og da vi skulle betale måtte jeg gi beskjed til en annen dame som jobbet ved siden av at vi ønsket å betale. Godt vi er ærlige sier jeg! Vi fikk betalt og så igjen et par som var i ferd med å forlate stedet, de hadde ventet utrolig lenge på en ostekake. De gikk ut, og da en servitør kom inn med kakene så han at de hadde gått ut dørene og sprang ut for å hente dem tilbake. Vi lo, vi lo godt På kvelden så vi en film, og neste morgen var det ny busstur, denne gang 3,5 timer, til La Paz, hovedstaden i Bolivia.

Nå sitter jeg faktisk her på bussen og skriver blogginnlegg denne gang Vi er vél på vei i en lokalbuss, veiene er ikke så dårlige som vi hadde trodd og vi har det helt fint Neste gang dere hører fra oss blir enten etter La Paz, Sucre eller SaltFlats som alt er i Bolivia

Blogginnlegget ble kanskje en smule negativt, beklager dette, men denne gang måtte det nesten til. Vi tar som regel slike opplevelser med et smil, og tenker at det er en del av turen. Vi opplever både positive og negative ting, denne gang litt mer negativt, men det er alt en del av reisen og jeg er glad for at vi ikke bare opplever knallbra og positive ting, det er godt å få litt erfaringer og opplevelser på begge måter! Det nærmer seg også slutten nå, så vi nyter siste biten av turen så godt vi kan, men det blir nok mye reising nedover mot Buenos Aires, det er et stykke fra La Paz kan en si

Snakkes snart!

Salkantay trek – Machu Picchu

Skrevet av Jarle

Endelig fikk vi opplevd det som stod øverst på ønskelisten over ting å gjøre i hele Sør-Amerika, Machu Picchu! -Og det levde så absolutt opp til forventningene. Som alle andre hadde vi hørt om Inka-trail som er den mest kjente trekking- turen for å gå til fots til Machu Picchu, men ettersom den var fullbooket 3 måneder i forveien måtte vi finne en annen tur. Vi endte til slutt opp med Salkantay-trekk som ikke bare er 300 $ billigere, men det er også færre folk som går den turen – ca. 15 personer om dagen i motsetning til Inka-trail som er begrenset til 500 pr. dag.

Dag 1.

Etter å ha kjøpt nødvendig utstyr for turen på det lokale markedet – fake North Face jakker og bukser, hatt og gåstokk – la vi oss tidlig til sengs for å være klar for morgendagen. Trøtte og spente stod vi opp kl. 04:00 for å kjøre til landsbyen hvor vi skulle starte turen vår. Her i landsbyen ble vi introdusert med de 7 andre personene og guiden vi skulle tilbringe de neste 5 dagene med – Tom og Rhiannon fra Australia, Chriss fra California, Raphael fra Tyskland, Fiona fra Canada, Daniela og Nicole fra Sveits og Daniel (guiden) fra Peru. Etter en god frokost hvor Anders og jeg “broke the ice” lastet vi alle 5 kg hver på hestene og satte av sted opp mot fjellene. Etter 4 timer kom vi frem til en koselig liten “gård” hvor kokken vår hadde laget lunsj til oss, men først var det “tea-time”. Vi hadde nemlig te til alle måltider, både før og etter. Jeg tror ikke jeg har drukket mer te hele livet mitt enn jeg gjorde på disse 5 dagene! Allerede etter disse 4 timene befant vi oss blant digre fjell på alle kanter. Det minner ganske mye om Norge faktisk, bare at fjellene er mye høyere og spissere her. 6 timer gåing senere ankom vi leiren vår hvor vi ble servert coca-te og middag før vi gikk tidlig (20:30) til sengs for å være klar til den hardeste dagen på hele turen.

Dag 2.

I dag skulle vi først “klatre” opp 1000 høydemeter og deretter ned 2000 over en avstand på 21 km. Detter er allerede ganske heftig i normal høyde, men når dette skal gjøres i 3-4000 meters høyde er luften såpass tynn at det er vanskelig å få nok oksygen til musklene. To av deltagerne valgte faktisk å leie en hest for å ri opp til toppen, men jeg følte at det var litt juks så det alternativet ble raskt feiet vekk og det er jeg glad for. De 4 timene det tok å gå opp til toppen var nemlig helt fantastisk. Jeg klarte ikke å stoppe å ta bilder. Området rundt her er nemlig helt fantastisk. Ettersom vi nærmet oss toppen kunne vi se Salkantay-fjellet som ruvet over oss i skyene.  Når vi i tillegg får vite av guiden vår at fjellet er hellig for de lokale er det en ganske spesiell opplevelse. Utenom å komme til Machu Picchu må jeg si at disse 4 timene var de beste på hele turen selv om det var veldig tungt å gå. Fra toppen var det som sagt 2000 høydemeter ned til neste camp. Det var stilig å se hvordan terrenget endret i løpet av denne dagen – fra et skrint og kaldt landskap uten trær og snø på fjelltoppene, til jungel og varme i campen. Selv om vi hadde gått i 11 timer i tynn luft, ventet faktisk den tyngste delen av dagen på oss når vi nådde campen. Anders og jeg valgte nemlig å joine 6 smågutter på å spille fotball 20 min etter at vi kom frem. I 1 time løp vi rundt på banen som om vi var to tykke amerikanere. Den tynne luften gjorde det nemlig utrolig tungt å løpe! I frustrasjon ble det noen norske banneord når 6-åringene sprang fra oss på gressmatta Når vi endelig ble kalt inn til middag begynte jeg å hyperventilere og trengte litt vann i ansiktet for å roe meg ned. Mye bedre kondisjons-trening for militæret finner man ikke!

Dag 3.

I dag fikk vi faktisk sove helt til kl. 06.30! Godt uthvilte satte vi avgårde for en ganske behagelig 6-timers tur som skulle ta oss igjennom jungel-skog, før vi kom frem til leiren. Også i dag var en veldig flott dag, men ettersom vi så en bilvei (grusvei) med jevne mellomrom føltes det ikke like eksotisk og langt fra populasjon som de andre to dagene.  Vel fremme i Campen tok vi turen ned til de varme kildene. Jeg tror du skal lete lenge etter bedre medisin for slitne føtter enn naturlig 38 grader varmt vann. Det eneste som var litt flaut var at vaktene jaget alle de lokale ungene over til de andre bassengene ettersom det var turister i bassenget-oss! I likhet med de 2 andre kveldene hadde vi det veldig gøy ikveld også. Etter middag tar noen av oss en øl og resten coca-te mens vi snakker om alle forskjellige ting backpackere snakker om Etter å ha snakket med disse 7 andre på 27-40 år har vi iallefall funnet ut at det ikke er noe problem å “kaste bort” et år eller to før vi begynner på studiene!

Dag 4.

I dag var målet å komme seg til Aguas Calientes som er byen hvor alle turister kommer til før de tar turen opp til Machu Picchu. For å komme seg dit var det flere alternativer å velge mellom. Pga. nye strømledninger i området har det laget en grusvei, noe som gjør den første delen noe kjedelig å gå. Vi valgte derfor å gjøre som resten av gruppen å dra på en zip-line tur første delen av dagen. For dem som ikke vet hva det er så innebærer det i dette tilfellet å “zippe” fra en side av dalen til den neste på en vaier. Til sammen var det 6 vaiere som gikk på kryss og tvers av dalen. -Utrolig gøy å henge opp ned 150 meter over bakken Ikke like nervepirrende og adrenalinfylt som bungy-jumping, men gøy uansett. Andre delen av dagen gikk vi i 3 timer langs toglinjene, noe som hørtes ganske kjedelig ut i utgangspunktet, men det var faktisk praktfull natur på alle kanter, og ettersom vi nærmet oss Aguas Calientes kunne vi se flere og flere Inca-ruiner. I Aguas Calientes fikk vi faktisk den luksusen av å bo på hostel istedenfor telt, noe som var veldig godt! En tur i de varme kildene var ikke vondt for kroppen denne dagen heller. På kvelden hadde vi en god middag og dessert på en restaurant før vi gikk til sengs for å være klar til Machu Picchu neste dag.

This slideshow requires JavaScript.

Dag 5.

Kl. 04.00 stod vi opp mot alle instinkter! Kroppen ville helt tydeligvis ikke våkne enda, men trangen for å se MP var større enn trangen for søvn, og ganske snart stod vi i skumringen klare ved porten for å være blant de første som gikk opp alle trappene til MP. Etter 45 svette og varme minutter nådde vi inngangen til Machu Picchu, men måtte vente ende 15 min før vi fikk komme inn. Vi var vel blant de 20 første i køen på 100 + personer som stod klare klokken 06:00 om morgenene. Vi trodde egentlig vi var ferdige med alle trappene, men måtte klatre enda et par hundre trappetrinn før vi fikk den fantastiske utsikten over mektige Machu Picchu! – og for et syn det var blant skyene som omringet byen! I løpet av de første 10 min tok jeg sannsynligvis 100 bilder eller mer. Etter å ha tatt de obligatoriske bildene fikk vi en omvisning av guiden vår Daniel, før vi fikk resten av dagen på å utforske byen. Ettersom vi ikke følte at vi hadde fått nok gåing de siste 5 dagene hadde vi valgt å også kjøpe billett for å kunne gå opp Wayna Picchu som er 45 min med trapper opp til toppen av fjellet som man kan se på alle bilder av MP. Her på toppen finner du faktisk også Inca-ruiner. Helt umulig for meg å forstå hvorfor og hvordan de har klart å frakte disse massive steinblokkene opp til dette spisse fjellet. Machu Picchu og området rundt er vanskelig å forklare med ord og i alle fall med så få – det må rett og slett oppleves, og jeg anbefaler det så absolutt. Hele Peru er egentlig helt fantastisk!

Alt i alt må det sies at vi har hatt en veldig kjekk tur både når det gjelder selve omgivelsene rundt Machu Picchu og de personene som var med på turen. Vi var en veldig fin gruppe som holdt noenlunde samme tempo og hadde det veldig kjekt sammen. Det skal dog sies at noen i gruppen var noe spesielle uten at jeg fortelle mer om det her. Tom og Rhiannon skal vi sannsynligvis treffe igjen de siste dagene før vi reiser hjem i Buenos Aires og de sveitsiske jentene kommer vi nok til å reise litt med de neste 4-5 dagene ettersom vi skal samme vei mot Bolivia. Backpackerlivet er  virkelig noe å anbefale til alle på vår alder. Selv om det kan være tungt med 11 timers bussturer er det mesteparten av tiden veldig gøy- og jeg vil si lærerikt!

Hasta luego

Fantastiske Peru!

This slideshow requires JavaScript.

Skrevet av Anders

Blir mye å skrive denne gang  ettersom vi har opplevd UTROLIG mye siden forrige gang vi skrev! Jeg skal prøve og ikke gjøre det for langt

Jeg får skru hukommelsen tilbake så godt jeg kan, til Limá (ikke alltid like enkelt ettersom vi opplever nye ting stort sett hver dag!)

Jeg får begynne med halloween partyet vi var på! Hva vi gjorde på dagtid husker jeg ikke, men her er det kveldstid som gjelder! En halvtime før partyet skulle starte bestemte vi for å kle oss ut etter litt om og men. Vi tok turen nedover gaten og fant et par butikker med halloween relaterte kostymer +++ i, men gikk for det litt mer kreative (eller…?) Vi gikk på et billigmarket, jeg fant en skjole mens Jarle fant en t-skjorte og jeg gikk videre for å finne en parykk. Jarle fant noe sminke opplegg, og vips: Jeg ble en prostituert gringo mens Jarle ble… halliken? Et eller annet ble han hvertfall, vi fant aldri helt ut av det, og vi var klare for kvelden! Jeg var klar for å hive litt ned på i og med at jeg var en ung dame for kvelden og trengte litt ekstra selvtillit! Det fikk jeg etter hvert og fikk litt av hvert av interessant oppmerksomhet! Kvelden ble bra den, vi fikk til det samme som før; nemlig å få en gruppe rundt oss der vi danset i midten! Utrolig morsomt!

Dagen etterpå satte vi av gårde til Ica og Huacachina. En relativt sliten busstur (hadde garantert ikke noe med kvelden før og gjøre!) men da vi kom oss fram tok vi taxi inn til Huacachina og ble vel litt smått overassket! Dette var en liten landsby rundt en oase, midt i ørkenen! Da var vi jammen meg kommet oss til ørkenen også, og fikk slått fast at Peru har masse forskjellig å by på av natur og landskap! Vi sjekket inn på hostellet, og ville utforske landsbyen litt. Vi leide etter hvert sandboards, for å renne nedover ørkenfjellene! Dette var utrolig gøy, og vi gjorde det samme dagen etterpå! Å være i en ørken var en helt spesiell og ny opplevelse. Nesten litt ubeskrivelig, men en har jo varmen, eviglang sikt over sanddyner og en begynner jammen også å forestille seg/drømme om smoothie, vann, coca cola osv. når en vandrer der. Akkurat som i Donald Duck tegneseriene! Det  var heller ikke vanskelig å ta fantastiske bilder etter landskapet er utrolig flott, vi fikk tatt utrolig mange fine bilder som dere kan se lenger nede

Videre samme dag tok vi en typisk turist tur og ble med på ‘Desert Adventures’ i spesiallagde biler for dette. Det var kanskje en typisk turist ting, men utrolig morsomt for det om! Vi fikk kjørt ut i ørkenlandskapet og prøvd oss på sandboarding ned langs lange, flotte ørkendyner. Noen prøvde å legge seg på magen på brettet, og her ble farten nesten doblet i forhold til når en stod vanlig på brettet, var utrolig morsomt og en spesiell opplevelse! Nå har vi jammen stått på brett i fjell, på sjø og i ørkenen! Vi storkoste oss hele dagen her, fikk sett det fantastiske ørkenlandskapet i full sol, og solnedgang, og fikk tatt noen utrolig bilder både på kameraet og til hukommelsen På kvelden slappet vi av før vi skulle ta bussturen til Arequipa sent samme kveld.

Vi ankom Arequipa tidlig neste dag, og var relativt trøtte etter en lang busstur uten den beste nattesøvnen. Vi fant fram til hostellet vårt, og slappet av resten av dagen her med biljard og en god pizza på kvelden. Vi så ikke mye av Arequipa før vi tok turen til Cabanaconde og Colca Canyon, verdens dypeste canyon! Etter nok en lang busstur (har blitt nok av dem i Peru, større land enn det ser ut som på kartet!!) kom vi fram til den koselige, lille landsbyen Cabanaconde. Her gikk ting rolig for seg, og hostelrommet vi fikk ga meg gode minner fra hytten vår på Halsnøy hjemme i Norge. Dette hjalp uten tvil på når det var sengetid med den gode, gammeldagse lukten i de ikke altfor myke sengene. Men før sengetid rakk vi å ha verdens beste pizza, en lokal pizza med mye rart på som smakte utrolig godt! Grunnen til at vi i det hele tatt tok turen til Cabanaconde og Colca Canyon var fordi vi skulle på en 3 – dagers tur i den digre dalen!

Vi stod opp kl. 6 neste morgen, klare for å gå ut på tur! Vi valgte å ikke ta med oss en guide denne gang (dårlig opplevelser fra Nicaragua med overbetalt, lat guide!!) og gikk ut alene med god tro på oss selv! Det ble en litt hakkete start kan en si, litt fram og tilbake ettersom vi glemte litt småting, men etter en god frokost og alt pakket og klart kom vi oss av gårde rundt kl. 8. Vi rotet oss litt bort i starten, og fikk hjelp av en lokal dame til å komme oss på noenlunde rett vei. Første etappe var en 4 timers gåtur til Llahuar Hostal, som lå dypest i dalen. Det var et godt stykke og gå kan en si, vi trener ikke for mye, men det var en utrolig fin tur med en fantastisk utsikt og et utrolig landskap! Det ble hett utover dagen, og da vi endelig kom fram til Llahuar Hostal rundt kl. 1 tok vi et meget godt (og langt) pust i bakken! Til vår store overasskelse hadde de hot springs her, naturlig varme basseng, det finnes ikke noe bedre massasje enn det etter en lang gåtur! Her lå vi i noen timer, og  vi badet også litt i elven, men der var det betraktelig kaldere så vi holdt oss i bassenget! Utrolig deilig, og en fin oppladning til neste dag. På kvelden hadde vi felles middag med alle backpackerne som hadde tatt turen til Llahuar på veien rundt Canyon’en, og slappet av på kvelden med kort, brettspill og gitar Rommet vi fikk var en hytte laget av bambus med naturlig harde senger! Madrassene var ikke for galne, og vi sov relativt godt

Neste dag stod vi opp kl. 7, klare for etappe 2! Etappe 2 var en ca. 4 – 4 1/2 timers tur til Oasis med pit stop i en liten landsby kalt Malata. Etappe 2 startet hardt, meget hardt! Her var det rett opp i 2 timer, vi 1000 meter opp, og da vi nådde toppen skrek vi ut i lettelse, for et syn og for en herlig følelse av å komme på toppen! Utsikten var igjen her, helt  fantastisk, og vi slappet av her en god stund mens vi nøt synet av slitne folk som kravlet seg opp toppen Videre gikk turen langs fjellsiden (som var meget bratt, og gikk rett ned) og her gikk det stort sett greit for seg, rett frem. Etter en stund kom vi fram til en landsby, en temmelig rolig landsby. Vi så ingen folk i starten, og det minnet mer om en spøkelsesby! Det var to landsbyer ved siden av hverandre, og vi gikk for å spise litt lunsj i den ene (som jeg ikke helt husker navnet på!) Dette var to landsbyer med befolkning, disse plassene burde heller vært med på ‘der ingen kunne tru at nokon kunne bu’, for her var det lite befolket og en meget tilfeldig plass og bosette seg! Vi møtte på noen kanadiere som hadde lunsj, og de hadde en guide med seg. Av han fikk vi vite at disse landsbyene hadde en befolkning på 325 i 2007, og nå i 2011 var det kun 25 igjen! Folk reiste til Arequipa for å leve litt mer moderne, ha telefon og internett tilgang i tillegg til andre ting som følger med i en storby. Noe som også er verdt å merke seg er at disse landsbyene fikk strøm for første gang for 3 år siden! Det var som å skru tiden 100 år tilbake i tid, her lever de i et umodernisert bondesamfunn, noe vi egentlig ikke kunne tro at fantes i den moderne verden vi nå lever i! Men det gjør det altså, og det var utrolig kult å oppleve dette

Etter lunsjen og en liten guidet tur i frukthagen der oppe i heia, tok vi turen nedover mot Oasis. Det gikk ganske så rett ned, vi gikk 800 meter ned, og da vi kom fram fant vi ut at plassen levde opp til navnet sitt på mange måter! Det var grønt og fint, de hadde et herlig basseng som vi skjølte oss godt ned i, og hadde koselige bambus hytter På kvelden hadde vi igjen felles middag med backpackerne som hadde kommet hit i løpet av dagen, og vi gikk tidlig til sengs, veldig tidlig! Vi snakker her kl. 19.45, noe som er ny rekord for oss! Klokkeslett er noen en definitivt glemmer når en backpacker, spesielt når en er ute på tur! Faktisk litt herlig, vi sovnet, og var klare kl. 05 neste morgen for siste etappe!

Siste etappe visste vi at ville bli tung. Nå skulle vi tross alt 1000 meter rett opp igjen, og det var bratt oppover! Stive og gode var vi, men for så vidt klare i hodet, noe som er viktig! Tiden for å komme opp skulle ta 3 – 3 1/2 time, men vi gjorde det på rekordraske 2 timer! Vi var utrolig nok fulle av energi på slutten og løp opp til andres forbauselse! Det var en utrolig herlig følelse å komme opp på toppen, nyte utsikten og det faktum av vi hadde gått ca. 15 timer + i løpet av 3 dager over rundt 30 km. Energien vi hadde på vei opp var nok det siste vi hadde igjen, ettersom vi begge sovnet godt på turen “hjem” til Arequipa. Colca Canyon var absolutt helt fantastisk, det levde opp til alle forventninger og mer, og vi satt igjen med et godt smil på bussen etter 3 herlige dager!

Vel hjemme i Arequipa sov vi over en natt før vi skulle ta turen videre til Cusco, plassen vi er nå. Cusco er en relativt stor by, der folk stort sett reiser pga. Macchu Picchu. I dag har vi handlet klær for å gjøre oss klare til en 5 dagers gåtur opp til Inka byen, noe som blir utrolig spennende å se. Dette er noe jeg har drømt om i alle år, å se den berømte inka byen på 4300 meters høyde! Det blir nok kaldt og hardt til tider underveis men uten tvil verdt det, jeg kan nok snakke for begge om at vi gleder oss til å kommet til topps å se byen! Nå er det på tide med middag, før vi tar kvelden og handler litt mer småting vi trenger til turen i morgen

Neste gang dere hører fra oss blir nok i Lake Titicaca!

Chaõ amigos!

Panama og Peru

Skrevet av Jarle

Både den første og andre dagen i Bocas del Toro bestod for det meste av regn. Vi har nemlig prestert å komme her på det tidspunktet på året der det er mest regn,  men vi får da opphold innimellom og da er det helt fantastisk her! I løpet av de første dagene ble vi kjent med tre svensker, Mia, Elin og Jesper som vi spilte billiard og bordtennis med mens vi ventet på bedre vær. Anders og jeg ønsket å teste ut utelivet i Bocas del Toro og dro derfor inn til hovedøyen, mens svenskene ble igjen. De resterende dagene bodde vi på hostell Heiki hvor vi traff på Roxane og Kathinka, to nederlandske jenter vi har truffet på i både Puerto Viejo og Tamarindo. Morsomt å se hvordan vi velger samme steder å dra og samme hosteller. Vi ble etter hvert godt kjent med dem og gikk ut med dem de neste to kveldene. Billig drikke og mange festglade backpackere slår aldri feil! En av barene jeg vil fortelle litt ekstra om er Aqua Lounge. Det er en bar/hostell som ligger ved/på vannet. Utover kvelden fører dette til at mange vil “kjøle” seg ned i det varme vannet. Veldig morsom kveld! Etter et par dager uten å gjøre noe særlig valgt jeg å utforske øya litt og syklet nordover på øya langs praktfulle strender som man har helt for seg selv. Jeg tror et par timer på en praktfull strand med en god bok og musikk er god medisin for det aller meste! Siste dag i Bocas del Toro meldte jeg meg på en båttur som tok meg med for å se delfiner i “Dolphin Bay”, snorkle blant flotte koraller og  til slutt slappe av i 4 timer på en ekte paradisøy uti havgapet. Hardt liv!

Etter en 10 timer lang busstur befant vi oss i Panama City klokken 4 om morgenen. Vi hadde skrevet ned adressen til et nytt hostell i ønsket å bo på og satte oss rett i en taxi for å komme oss raskest mulig i seng. Det viste seg derimot at det ikke skulle gå så raskt. Taxisjåføren kjørte rundt og rundt det samme kvartalet i 45 min uten å finne hostellet før vi beordret ham til å slippe oss av slik at vi kunne ta en ny taxi. Vi gav ham 1 dollar og satte oss i en ny taxi, men da han heller ikke fant hostellet etter 10 min sa vi at han bare skulle ta oss til et random hostell. Vi endte opp på et hostell som vi likte veldig godt og bodde like gjerne her alle 4 nettene vi hadde i Panama City. I Panama City brukte vi de to første dagene på å slappe av og ordne med noen forsikringspapirer etter at Anders gikk til legen. Den tredje dagen var det på tide å se det mest obligatoriske i hele Panama City, Panama kanalen! Etter 30 min i en jalla-buss (se bilde) kom vi frem. Det skal sies at det er stilig å ha sett kanalen, men det er ingen actionfylt opplevelse Senere på kvelden tok vi turen til Albrook mall, sannsynligvis det største kjøpesenteret jeg noen gang har vært i! Ikke et spesielt stilig kjøpesenter, men digert er det! Her kjøpte/investerte jeg i et Bose qc3 headsett og en Ipod. Skal bli herlig å slippe å høre noe annet enn musikk på de neste buss og flyturene!  Anders var i det litt mer økonomiske hjørnet og ønsket å finne en ny bok, men jeg tror ikke folk i Panama leser bøker overhode. Innimellom hundrevis av kles- og skobutikker fantes det 1 bitteliten bokbutikk som hadde 5 forskjellige bøker på engelsk! En gåtur langs havet til gamlebyen fikk vi også tid til på kvelden. Veldig annerledes enn resten av Panama City. -på en positiv måte.  Jeg tror både jeg og Anders har Sentral-Amerika høyt på listen av favorittplasser. Absolutt å anbefale!

Etter en laaaang reise, med bl. a. 6 timer venting på transfer-fly ankom vi Lima, Peru klokken 20.30 og betalte en taxisjåfør alt for mye for å kjøre oss til hostellet vi hadde booket på forhånd. Det er ikke ofte vi booker på forhånd, men å komme til en storby på kvelden uten hostell er ikke alltid like gøy. Vi er forresten utrolig fornøyd med dette hostellet (Pariwana hostell). Følte skikkelig luksus krype gjennom kroppen når vi oppdaget at vi fikk 2 puter hver! Og sengene er myke! Og de knirker ikke! Og vi får gratis frokost! Og det koster 35 kroner natten!  Etter en god natt søvn spiste vi frokost og drakk te med kokablader – jada, kokablader er det som brukes for å produsere kokain, men etter 4 kopper te var det ikke mye effekt å kjenne. God te var det uansett.  Etter frokost gjorde vi det samme som vi gjør i alle nye byer. Vi gikk en tur rundt omkring nabolaget og ned til stranden, eller rettere sagt klippene. Her hadde vi utsikt over en kilometerlang strand med gode surfemuligheter. Mens vi stod der og nøt utsikten kom det plutselig 3 paraglidere svevende over oss. De ble løftet opp av vindene som fyker opp langs klippene. Det så utrolig kjekt ut, så vi tenkte å kjekke ut prisen, men jeg regner egentlig med at det er litt dyrt.

På kvelden gikk vi ut på byen etter forsh på rooftop-baren. Etter å ha sjekket ut 4-5 nattklubber kan vi konstantere at vi lurer fælt på hvor alle andre turistene går henne, fordi vi var de eneste turistene/gringoene på alle nattklubbene. Som følge av dette fikk vi også mye oppmerksomhet – noe vi ikke er veldig vandt med hjemme i Norge. Med 6 salsadansende jenter som alle ville ha oss med å danse prøvde jeg og Anders å følge med og etterligne så godt vi kunne, og jeg vil si vi klarte oss ganske godt! En veldig bra kveld! Neste dag tok vi en taxi ned til downtown Lima hvor vi tok bilde av noen historiske bygninger og kjøpte nye sko før vi spiste lunsj/middag på en lokal restaurant. Alt på menyen står på spansk og ettersom vi ikke er veldig gode på spansk peker vi bare på noe og håper på det beste. Jeg så at det stod pollo (kylling) inni en av setningene og bestilte dette. Matlysten forsvant raskt når suppen kom på bordet, for oppi suppen lå det nemlig 2 kyllingføtter og litt av halsen. Og da mener jeg selve føttene/tærne. Vanligvis spiser jeg det meste, men en plass må grensen gå! Jeg smakte to slurp på suppen som faktisk var god, men klarte ikke mer og ventet heller på hovedretten som var noe bedre. Ellers skal det sies at resten av maten vi har fått servert her i Peru har vært svært bra.

Vi tar en rolig kveld i dag før vi skal ut på halloween-party i morgen. Tror vi skal prøve oss på litt surfing også i morgen – hele 2 uker siden forrige gang så vi gleder oss!

Stay tuned! Hasta luego

Nytt land, nye opplevelser!

 

Skrevet av Anders

This slideshow requires JavaScript.

Heisann!

På tide med en liten oppdatering, denne gang med bilder! Vi befinner oss nå i Bocas del Toro, Panamá. Regner har ikke roet seg noe særlig, vi har den siste uken opplevd ekte tropisk regn, men vi har vært heldige opp til nå; det er tross alt regnsesong. Vi ankom Bocas del Toro i går, som er en øygruppe på østkysten av Panamá. Krystallklart vann som er like varmt ut som det ser ut som er det vi bader i, sol og åpen himmel (vel ikke i dag, men det var det i går!) er det vi soler oss under og avslappede folk er det vi menger oss med (da mener jeg avslappet folk, hvis jeg ikke tar helt feil er det ulovlig å jobbe for hardt samt å stresse i Sentral – Amerika samt Karibien!) Vi hadde noen fine dager i Tamarindo, Costa Rica, så la oss gå en ukes tid tilbake i tid…

Tamarindo befinner seg på vestkysten av Costa Rica, det er en liten, koselig badeby, typisk turistdestinasjon i høysesongen. Vi ankom her med buss etter en relativt lang og humpete tur fra Playa del Coco, og sjekket inn på et koselig hostel, Hostel la Botella de Leche. På veien til hostellet møtte vi Lydia, som vi også delte rom med, ei engelsk dame på 29 år fra England, som vi endte opp med å tilbringe mye tid med i Tamarindo Vi fant raskt en plass hvor vi kunne leie surfebrett for ikke altfor kriminelle 5$ dagen. Vi endte opp med å bruke store deler av tiden vår i Tamarindo til surfing, noe vi ble bedre og bedre på etterhvert, vanvittig kjekt! Lydia var også nybegynner, slik som oss, og vi surfet mye med henne. Så til en oppsummering så dagene i Tamarindo omtrent slik ut: opp kl. 09-10 – frokost – ned for å leie surfebrett – ned til sjøen når high tide nærmet seg (som regel fra 1 – 3) – surfing til det ble mørkt – hjem for å spise – slappe av – legge oss. Altså, utrolig stressende, krevende, hardt, vondt, ikke morsomt.. På et tidspunkt vurderte vi å bare gi opp å reise hjem, helt forferdelig, vi måtte liksom gå plasser også, kan dere tenke dere? Regner med alle fatter ironien, vi levde livet og nøt dagene så mye vi klarte, utrolig deilig! Vi fikk også prøvd god mat i denne koselig byen! En kveld gikk vi litt over budsjettet og bestilte meget god sjømat med kreps, blåkjell, fisk av forskjellige slag, hummer, ikke feil! Jeg hadde også en meget god hamburger en dag, og den lokale bananasplitten… hmm… ‘little piece of heaven?’ Vi klagde ikke på maten hvertfall! Vi hadde også en dag der vi stod opp litt ekstra tidlig, det vil si kl. 05.30 for å komme før high tide. Vi snakket selvfølgelig høyt om dette kvelden før, det viste seg å være hardere å komme seg opp enn forventet. Men vi kom oss opp, og ned til sjøen og fikk surfet 1-2 timer før bølgene med low tide kom. Vi stakk senere ned for å surfe igjen, en skikkelig surfedag!

Vi liker surfing bedre og bedre, er utrolig gøy selv om en må være tålmodig. Det blir et par tilbakeslag også, som å hive seg på litt for store bølger og bli ‘smashet’, eller å trø på en stingray. Det anbefales overhode ikke å trø på en stingray. Det gjør vondt, ubeskrivelig vondt, i 3-4 timer etter en trør på den. Som dere sikkert fatter opplevde jeg dette, og fikk vel en liten manndomstest der, hehe Det skjedde forøvrig i San Juan del Sur, og ødela halve surfedagen for meg, men men, jeg var igang igjen dagen etterpå Det skal mye til for å trø på en stingray tydeligvis så jeg var ganske uheldig, men, no pain no game!

Dagene i Tamarindo gikk fort, og vi måtte etterhvert komme oss videre. Vi stod opp kl. 05 søndagsmorgen for å rekke kl. 06 bussen. Det forklarte jeg litt om i det forrige innlegget, bussene kommer når det passer dem! Men etter litt om og men kom vi oss videre kl. 13, og rettet nesene mot San José, hovedstaden som vi bare hadde hørt masse negativt om. Det levde opp til forventningene, relativt stor, skitten og trist by. Vi tilbringte bare 1 natt her, før vi reiste videre sørover til Puerto Viejo. Denne lille reggea – byen ligger på østkysten og har det varme, karibiske hav ved seg. Utrolig avslappet og fin by, der reggea musikken og rastafarikulturen regjerer. Tiden var ikke inne for å stresse, vi fortsatte å slappe av! Det er umulig å ikke slappe av i disse byene, ALLE er avslappet og en skal jobbe hardt for å bli stresset! Vi sjekket inn på et stort hostel, og leide sykler for å sjekke ut plassen litt. Dagen etter leide vi snorkelutstyr og sykler, og syklet noen få kilometer nord for å dykke ved korallrevene, utrolig fint! Vi har fått sitt litt av hvert på reisen vår av korallrev, det slår aldri feil; en helt annen verden og paradis under vann!  Vi så litt av hvert av liv under der: blå-gule fisker, guppier, en merkelig en-øyet blekksprut liknende ting samt en fisk som liknet forferdelig mye på en hai. Den hadde en finne, og liknet ved første øyekast mye på en hai, jeg får aldri bekreftet dette ettersom jeg var den eneste så den, men kult å få sitt det også! Den var liten og uskyldig, så det var ikke slik at panikken spredde seg, men jeg skal ikke lyve og si at tanken om hvor mora befant seg ikke streifet meg!
Vi snorklet også over hundrevis om ikke tusenvis av kråkeboller, noe som kunne bli vel spennende da vi kom litt nærme noen ganger, de stikker relativt hardt så vi prøvde jo helst å unngå å treffe dem!

Det karibiske havet er utrolig deilig. Varmt og fint, en merket ikke forskjell når en går uti, og det er krystallklart. En har palmene, nydelige strender og null bekymringer. Hva mer kan en forlange? Når en har det nyter en det, og det gjorde vi. Vi fant ut at det kunne umulig være feil å pensjonere seg her! Etter videre tenking begynte vi å lure på hvordan det kom til å være der om 50 år, verden forandrer seg drastisk på mange måter, vi får bare håpe slike paradis blir bevart og holder seg slik de er, slik at vi kan pensjonere oss der

Etter Puerto Viejo ville vi komme oss over til Panamá ettersom det begynte å minke på dagene vi har igjen. Vi må rekke flyet til Peru fra Panamá City tidlig torsdags morning 27.oktober, og vil se litt av Panamá før det. Så vi rettet da nesen mot Bocas del Toro, hvor vi befinner oss nå Her regner det, og det er ikke for mye å gjøre idag, så da passer det fint å skrive et blogginnlegg.

Til alle dere som ikke kjenner meg skikkelig så må jeg gjenta: når jeg begynner å skrive, så skriver jeg. Til jeg er ferdig og ikke har et ord igjen å skrive. Derfor blir mine blogginnlegg lange, jeg kan ikke noe for det, har prøvd å gjøre noe med det, men det funker ikke! En sykdom eller noe, kanskje en av de bedre sykdommene

Vi skal være her i Bocas 2-3 dager til, få med oss lokalfester og nyte lokalpilsen, bade, snorkle og kanskje finne på noe annet sprell også Vi reiser videre til Panamá City på lørdag eller søndag, noe som blir en laaaaaaang tur. Vi foretrekker jo helst småbyer, spesielt om de ligger nær havet, så vi får se hvordan vi liker Panamá City som er en av Sentral – Amerikas største byer! De har en fin strand, med surfemuligheter, så vi skal nok overleve

Det var alt for denne gang, håper alt står fint til med venner og familie hjemme i kalde Norge der høsten er på god gang ser dere det smilefjeset? Her: Nyt høsten, vi sliter med tropevarme og 30 grader… Av og til opp mot 35, livet er hardt…

Snakkes snart, surf’s up and hang loose!